Majalunde.com

Det finnes de som bare ER kule. Markus, for eksempel. Han har smilehull i venstre kinn og skolens hardeste skuddfot. Eller Cornelia, som har silkehår og beveger seg som om hun står på en scene, selv når hun skal på do. Så finnes det de som er enda kulere. Sånne som oss. Helena, Alfred, Ivan og meg. Vi er så kule at ingen har oppdaget det ennå! Men det er bare et spørsmål om tid. Det er i hvert fall det Helena sier.

Bjørg er bokens hovedperson. Hun er oppkalt etter sin bestemor og mener selv hun har verdens dølleste navn. Hun er helt ordinær; ja hun er så ordinær at hun egentlig ikke har lyst å si hva hun heter en gang. Første skoledag etter sommerferien kommer Helena hoppende inn i klasserommet. Hun er bowlingkulerund,har piggsvinsveis, og er kledd i rosa av typen SJOKK.  Helena bestemmer seg raskt for at hun vil lage en gjeng, verdens kuleste gjeng, og hun rekrutterer i første omgang en noe skeptisk Bjørg, før hun også får med seg erkenerden Alfred og den hundre prosent kørka Ivan.

Å danne en gjeng er ikke nok for Helena. Hun vil at de skal lage et band også! Og målet er at de skal spille på en hagefest for klassen. Hvordan skal det gå, når ingen av dem verken har musikalsk sans eller evner å traktere et instrument?

Nalina Marie Lund i Barnebokkritikk.no

Boken er oversatt til latvisk av Inga Bērziņa, en oversetter som bor i Bergen, Norge, men er født og oppvokst i Jelgava, Latvia. Fram til nå hadde hun oversatt bøker for voksne fra norsk, dansk, norrønt og islandsk. Hun hadde lovet barna sine å oversette også noen barnebøker, og endelig har det skjedd.

Den største utfordringen hadde Bērziņa i møtet med barnespråket: “Da jeg oversatte Verdens kuleste gjeng, hadde jeg vansker med tanke på de høye kravene som er stilt i latvisk både med tanke på temaer og språklige uttrykk. I de norske barnebøkene finnes det forholdsvis få tabu, de har et større frihet til å uttrykke seg, dermed også eksperimentere med språket. Der kan de både banne og bruke sjargong dersom man følte for det. Mens i Latvia ønsker man først og fremst å lære barna et godt språk ved hjelp av bøker, samt vise hva som er riktig eller galt å tenke i stedet for å sette ord på det som måtte komme innefra – både fysisk og følelsesmessig. Temaene forandrer kanskje seg, samfunnet blir forhåpentligvis mer åpent, man legger større vekt på barnas tanke- og følelsesverden, men språket skaper fortsatt en utfordring.”

Iveta Pavziniuka i Zemgales Ziņas (9. juli 2020, s. 21)