Demonisering og heroisering av samfunnssystem i tidlegare tid er kanskje noko av det minst opplysande ein kan drive med viss ein vil forstå historia.

Den danske historieprofessoren Bent Jensen ga i desember i fjor [2002] ut boka «Gulag og glemsel» som har vekt stor debatt i Danmark. Her går han gjennom overgrepa som skjedde i Sovjet etter revolusjonen i 1917. Det viktigaste målet hans er likevel oppgjeret med det han meiner er eit glemselens slør som er lagt over desse overgrepa, ikkje minst frå mange venstreradikalere.

Den nye interessa for overgrepa i Sovjet skyldast både eit ideologisk klimaskifte og dei nyåpna arkiva i Russland som gjev forskarane tilgang til mykje nytt materiale. Diskusjonar og nye studiar av Sovjet er det all grunn til å hilse velkomen. Det er til dømes ingen grunn for venstreradikalere til å forsvare overgrepa Stalin gjorde i Sovjet. Men av og til? Og det gjeld også forståinga av nazismen og korfor den fekk så stor oppslutning i Tyskland? Det er kanskje viktigare å forstå, enn å fordømme.

Bjørgulv Braanen i Klassekampen 7. januar 2003

Forlaget Atēna har i bokserien «Levande historie» gjeve ut Gulag og glemsel: Ruslands tragedie og Vestens hukommelsestab i det 20. århundrede av Bent Jensen.

Boka er omsett frå dansk til latvisk av Inga Bērziņa.

Året 1917 hadde Lenin, Stalin og andre leiarar for det bolsjevike partiet gripe til seg makta i Russland og starta ein nådelaus kamp mot innbygjarar i landet og eksisterande samfunn for å virkeliggjera den marxistiske utopien sin. Grumset frå det gamle systemet skulle utslettast for å kunne skape «det nye mennesket» og eit nytt, reint samfunn. Resultatet blei det største massemordet i Europa i 20. århundre.

Sjølv om den vestlege verda visste om desse overgrepa allerede på det tidspunktet då dei blei gjort, reaksjonen var ynkeleg liten. Tvert imot – mange hjelpte til å skjule og fortie dei. Til og med no har det kommunistiske genocidet stått i skuggen av den nazistiske til trass for den slåande likskapen mellom dei to regima.

Delfi